Erfaringer om kviser og sminke

Jeg har i mange år vært plaget med kviser både i ansikt og på ryggen. Kvisene på ryggen har vel kanskje ikke vært til så stort irritasjonsmoment som de i ansiktet, men jeg innrømmer lett at det ikke er morsomt å se ut som en kjøttkake. I går leste jeg et blogginnlegg som ga meg veldig inspirasjon i forhold til å dele det som kan hjelpe andre i samme situasjon til å føle seg litt mindre alene om et problem. Nå kan vel ikke uren hud karakteriseres som et kjempe stort problem i det store og hele, men for individene kan det ha stor innvirkning på selvtillit blant annet. I morges da jeg sto og sminket meg kom dette blogginnlegget plutselig til meg. Nå har jeg hatt mange blogginnlegg i hodet uten å skrive dem ned, men denne gangen har jeg lyst til å dele mine tanker.

Jeg husker ikke helt når problemet med uren hud startet for det føles som det har vært der bestandig. Når jeg allikevel tenker meg om så tror jeg det startet for alvor da jeg begynte på videregående. Etter det ble det bare verre og i 20 årene har det vært på det verste. Jeg har prøvd utrolig mange produkter for å bli kvitt problemet mitt. Alt fra krem, rensemidler, helsekostmedisin, antibiotika, agurk ja dere skjønner tegninga. For å dekke over problemene har jeg brukt ulike concealere, men sminke var aldri noe jeg har interessert meg for tidligere. Jeg ble derfor aldri noe god på å sminke meg så de få forsøkene med concealer og foundation gjorde problemet ofte bare verre. Interessen min for sminke har vært så liten at det er med litt flauhet jeg innrømmer at det ikke er mange år siden jeg fant ut at det het concealer og ikke dekkstift, og foundation og ikke brunkrem.

Det jeg forbandt med sminke for noen år siden var mer fremtredende kviser og en glinsete hud. Jeg, som mange andre, mente også at kviseproblemet ble bare verre om jeg sminket meg. Å finne sminke som så naturlig og hadde samme farge som huden så jeg på som en umulighet. Ei god venninne av meg fikk endret dette synet hos meg for knappe to år siden. Hun er kjempe flink til å sminke seg og en dag sa hun til meg at; Nå er det slutt, nå skal du bli med meg på et parfymeri og kjøpe deg sminke. Jeg hadde da ingen tro på at dette var noen god løsning da jeg tvilte både på mine personlige ferdigheter som sminkør og jeg så for meg et enda større kviseproblem. Heldigvis traff venninnen min meg på et tidspunkt der jeg følte meg som verst i forhold til kvisene og jeg var villig til å prøve det meste.

For å gjøre historien kort så fikk jeg hjelp til å finne riktig fargenyanse og kjøpte meg mineralsminke som jeg har brukt det siden den dagen. Nå sminker jeg meg så og si hver dag og problemene med glinsete og unaturlig brunhet i ansiktet er ikke et problem lengre. En annen heldig "bivirkning" av det hele er at kviseproblemet mitt i ansiktet er så og si borte. Det er helt utrolig og jeg kan nesten ikke tro det er sant enda. Nå vet jeg ikke om det er kun sminken sin fortjeneste, men dette beviser i hvert fall at sminke ikke behøver å gjøre vondt verre. Jeg har noen teorier som jeg tror har påvirket huden i ansiktet mitt positivt, og en penere hud bidrar jo til et gladere menneske også.

1. Mineralsminke. Det at jeg begynte å sminke meg gjorde at jeg ikke tok meg så mye i ansiktet lengre. Jeg kunne jo ikke ødelegge sminken så jeg ble mer bevisst på at jeg ikke måtte ta meg så mye i ansiktet med uvaskede hender. Mineralsminke puster også godt og det kjennes ikke ut som en går med en maske i ansiktet selv om en har sminket seg litt. Er du usikker på hvordan du skal sminke deg så oppsøk et parfymeri eller spør en god venn som kan hjelpe deg og lære deg triksene. Det er bedre å spørre etter hjelp enn å se ut som oppblåsbare Barbara. Prøv og feil og øv deg er også et godt tips. Jeg er i øvingsfasen selv og har mye å lære enda.

2. Ansiktsprodukter. De ansiktsproduktene jeg bruker nå er vann, en krem for kviser (basiron)  og en fuktighetsgivende ansiktskrem som er beregnet på fet/uren hud. Jeg har prøvd basiron tidligere og da fungerte den ikke så godt, men denne gangen sammen med de andre faktorene som spiller inn på huden har den fungert godt.

3. Jeg er mindre eksponert for tørr luft i den nye jobben min. Dette er jo en heldig tilfeldighet for det er vel få som bytter jobb kun for å bli kvitt et hudproblem.

4. Stress. Jeg trives veldig med tilværelsen for tiden og flyttingen har gjort meg veldig godt. Dette bidrar jo til mindre stress og det tror jeg også har en positiv innvirkning på huden. Nå skal det sies at huden min ble bedre både før punkt 3 og 4 så jeg måtte i hvert fall bite i meg mine fordommer mot sminke.

For inspirasjon anbefaler jeg dere å se videoen nedenfor. Jeg ble i hvert fall veldig inspirert av denne. Hun er jo en kunstner.

Noen glimt fra den siste tiden

Nå har det vært veldig stille på denne bloggen i noen måender. Litt dårlig start kanskje siden bloggen bare er noen måneder gammel, men jeg får bare innse at jeg er en periodeblogger. Som jeg fortalte i første innlegg så har jeg flyttet til landet. Jeg må ærlig innrømme at jeg var spent på hvordan det ville bli å flytte, men hittil har det heldigvis vært utelukkende positivt. Dagene flyr avsted. Jeg er sikker på at klokkene går kjappere på landet enn i byen, i hvert fall er det slik for min del.

Noe av det beste med å bo på landet er at jeg har en stor hage som jeg kan boltre meg i. Siden sist har jeg derfor startet et prosjekt; kjøkkenhage. Jeg har ikke høyere ambisjoner enn at det er bra med alt som blomstrer, og det som ikke blomstrer får jeg ta lærdom av til neste år.

Et annet prosjekt jeg har hatt etter at jeg flyttet til landet er å male gangen. Tidligere var den lys grønn og nå er den blitt hvit. Jeg har planer om en fotovegg i gangen så nå må jeg bare lete etter fine bilder av mine flotte fadderbarn. Den vanskeligste oppgaven blir vel ikke å finne fine bilder, men heller å plukke ut hvem jeg vil ha og ikke.  

Forrige helg var det også humorfestival. Jeg hadde meldt meg som frivillig så jeg hjalp til både fredag og lørdag. Jeg synes det er så flott at noen tar på seg å arrangere slike tiltak så da syntes jeg det var moro å bidra litt med frivillighetsarbeid. Innimellom frivillighetsarbeidet fikk jeg med meg to forestillinger. Kjempe moro.  

Noen skogsturer har det også blitt den siste tiden. Jeg synes det er så deilig å flotte turomgivelser så lett tilgjengelig. Jeg er også heldig å ha flere turkamerater lett tilgjengelig her på landet og det er jo ekstra hyggelig. Dette bildet er tatt fra en trivelig tur i går kveld. 

Jeg har flere blogginnlegg i hodet så nå satser jeg på at dette litt rotete innlegget er med på å bryte ned bloggtørken. Nå må jeg vel heller kaste meg over vaskebøtten. Været har vært strålende i trøndelag i det siste og vasking har blitt helt nedprioritert. 

Sitron-isbiter

Siden jeg er litt opptatt av sparing, gjenbruk og miljø for tiden så prøver jeg stadig å finne på lure og enkle løsninger som bidrar til disse tingene i hverdagen.  Som jeg skrev i et tidligere innlegg så prøver jeg å bli flinkere til å ikke kaste mat. Jeg prøver derfor å være litt kreativ i forhold til hvordan jeg kan bruke opp rester.

I dag lagde jeg guacamole og da ble det en del sitron igjen.

Jeg er veldig glad i kaldt vann med isbiter, og jeg er veldig glad i sitronvann. Etter litt grubling kom  jeg derfor på at jeg skulle lage isbiter av sitronen. Jeg presset sitronen og fylte bunnen i isbitformen med sitronsaft. Jeg valgte å fylle etter med vann i formene slik at isbitene ble litt større, for at det skulle bli flere isbiter og for å at isbitene ikke skulle bli så sterke.

Jeg investerte i ei sitronpresse for en stund siden og det var en bra investering. Den kan brukes til å lage appelsinjuice om man har appelsiner man burde spist opp, og man kan selvsagt presse sitroner. Denne er en helt enkel variant fra IKEA, men allikevel får man presset ut mye av både sitron og appelsin.

Jeg googlet sitronisbiter for å se om flere hadde blogget om dette. Jeg kom da inn på en blogg som hadde gjort det, og han hadde også et annet godt tips. Det tipset var å fryse ned frukt som man senere kan bruke til smoothies. Genialt sparetips det også. Det er virkelig bedre å bruke opp mat i stedet for å kaste den.

Reservasjons(u)rett

Dette er et innlegg som jeg har hatt liggende som utkast en stund og tenkt mye på. En sak som har fått frem engasjementet hos meg er diskusjonen om reservasjonsrett. I hodet mitt er det kun en holdning til denne saken, men jeg har skjønt at det er flere som er uenig med meg. I utgangspunktet hadde jeg skrevet et forsiktig innlegg om temaet, men jeg har kommet frem til at når engasjementet blir for stort så må meningene få komme til overflaten. Det forutsetter selvsagt at man formulerer seg innefor rimelighetens grenser, noe jeg her skal forsøke meg på.

Først og fremst synes jeg at det er trist at vi i år 2014 ikke har kommet lengre enn dette. For meg er det ubegripelig at dette er noe å diskutere i det hele tatt for jeg synes det er helt feil at leger skal kunne ha muligheten til å reservere seg mot å henvise kvinner til abort. Om reservasjonsrett blir en mulighet synes jeg det er et skritt tilbake, og et skritt i helt feil retning.

Det å ta abort er ingen lett avgjørelse. Ikke alle barn blir til under romantiske omstendigheter der mor og far lager barn av kjærlighet. Noen barn blir til under grusomme omstendigheter og da synes jeg det er forferdelig å tenke på den unødvendige ekstrabelastningen disse kvinnene kan bli utsatt for om de er så uheldige å møte en lege som har reservert seg mot å henvise til abort (når de har kommet til den avgjørelsen at de ønsker å gjennomføre en abort). Vi er heller ikke like alle sammen. Ikke alle har like mange og gode ressurser for å ivareta og lage gode oppvekstforhold for barn. Er det da riktig å tvinge kvinner til å føde barn som de vet ikke vil vokse opp under verdige eller gunstige forhold?

At legens personlige holdninger skal kunne påvirke hvilke oppgaver han/hun velge å utføre er en stor ulyd i mine ører. Skal en lege som avholdsmenneske også ha muligheten til å avstå fra å behandle  pasienter med alkoholrelaterte skader også da? For de fleste vil det sikkert være et selvsagt nei som er svaret på det spørsmålet. For meg er det like selvsagt at svaret er nei når det kommer til innføring av reservasjonsrett.

Argumentet som er blitt fremstilt om at kvinnene bare kan bytte fastlege er ikke tilstrekkelig for meg. Det er ikke alle steder det er like lett å bytte fastlege. Det er nemlig ikke alle i norge som er bosatt i byer der det florerer med leger. Kanskje er det bare et legealternativ og lang avstand til neste lege. Kvinner som ønsker abort har som regel mer enn nok å tenke på uten at de må gå fra lege til lege for å få den hjelpen de har behov for.

Selvsagt mener jeg ikke at abort skal benyttes som prevensjonsmiddel og anvendes helt ukritisk. Jeg tror imidlertid ikke at mulighetene til abort benyttes til slike formål heller. Dette er avgjørelser som, som regel tas etter grundige overveielser. Når kvinnene har tatt disse avgjørelsene mener jeg det er en rettighet de har er å bli møtt med åpenhet og en hjelpende hånd når de oppsøker helsevesenet.

For en tid tilbake så jeg en reportasje om noen leger som nektet å sette inn spiral hos kvinner. Jeg vet nesten ikke om jeg skal le eller gråte at dette. For meg er det helt uforståelig at man kan reservere seg mot abort eller prevensjonsmidler. Jeg kan til en viss grad skjønne motstanden mot å henvise til abort, men jeg kjøper ingen av argumentene mot å reservere seg mot prevensjonsmidler.

Mangfold og ulike meninger er vel og bra, men jeg synes det er veldig trist at politikerne som nå har makten her i landet prioriterer å bruke makten til slike saker som reservasjonsretten. Nå er det mange saker jeg er veldig uenig med regjeringen i, men denne saken ser jeg på både som trist, uverdig og uetisk. Hva med medmenneskelighet og å ivareta pasientens behov? Som motsetning til reservasjonsretten og som en liten tankevekker velger jeg å avslutte med noen av punktene i de yrkesetiske retningslinjene for sykepleiere.

1. Sykepleieren understøtter håp, mestring og livsmot hos pasienten.
   
2. 
   Sykepleieren ivaretar den enkelte pasients behov for helhetlig omsorg. 
   
   Sykepleieren fremmer pasientens mulighet til å ta selvstendige avgjø- relser ved å gi tilstrekkelig, tilpasset informasjon og forsikre seg om at informasjonen er forstått
   
   Sykepleieren respekterer pasientens rett til selv å forta valg, herunder å frasi seg sin selvbestemmelse. 
   

På liv og død

Ikke noe kan glede et sykepleiehjerte mer enn alle de positive tilbakemeldingen norsk helsevesen har fått etter at første episode av dokumentarserien "på liv og død". Jeg har desverre ikke fått sett noen av episodene selv, men jeg er veldig glad for alt det positive seieren allerede har bidratt til. 

Det er bare så synd at det må en tv-serie til for at mange av oss skal skjønne hvor godt vi egentlig har det. Jeg vil imidlertid ikke dvele noe mer over den tanken for nå vil jeg konsentrere meg om det positive ved serien. 

Endelig fokuseres det på alt det som er bra med norsk helsevesen, og det er faktisk ganske mye som er bra. Hvorfor skal det alltid fokuseres på negative hendelser når det er så mye som er bra? Jeg sier ikke at alt er perfekt for slik er det med det meste her i livet at på noen områder kan man bli bedre. Jeg tror imidlertid ikke at veien til å bli bedre er å dyrke alt det negative. Hvem blir motivert til å gjøre det bedre når man hele tiden gjennom får negative tilbakemeldinger? Jeg blir i  hvert fall ikke motivert av negativitet. Av positivitet derimot blir jeg kjempe motivert. 

Jeg tror det er veldig viktig at vårt helsevesen får en positiv glans over seg. Jeg synes helsevesenet ofte får mye ufortjent negativ omtale. Og hvem ønsker å jobbe i en bedrift som bare omtales negativt? Helsevesenet trenger stadig nye arbeidstakere og de beste søknadstekstene for å rekruttere folk har en positiv klang over seg. Det kjennes mye viktigere og riktigere å være en del av noe positivt enn noe negativt. Vi må bare ikke glemme at vi gjør mye bra. Noen ganger kan positive tilbakemeldinger fra fornøyde pasienter og pårørende overskygges av store fete bokstaver trykt i de største tabloidene. Selv om man ikke er personlig berørt så kjenner i hvert fall jeg at jeg blir litt trist når negative hendelser får tildelt så stor plass i media. Er det et mål å lære "Ola Nordmann" å være misfornøyd da? Ja, for det er slik jeg opplever at negativ omtaler påvirker folk. Jeg tror mange møter helsevesenet med en skepsiss de ikke nødvendigvis har opparbeidet seg med utgangspunkt i egne erfaringer. Jeg tror at mange plukker opp negativitet enten fra venner, familie og bekjente eller media og spinner videre på det. Skepsisen blir en slags allmenn holdning som er mer stueren enn positiviteten. 

Jeg har ikke tallet på hvor mange ganger jeg har hørt pasienter komme med ros og samtidig si at det er det positive som skulle kommet frem i avisene. Nå har det endelig kommet på trykk og jeg gleder meg stort over det. Selv om jeg enda ikke har sett dette programet påvirker det meg som helsearbeider på en veldig positiv måte. Jeg blir stolt av yrket mitt og jeg blir inspirert til å jobbe hardt for at de jeg møter i jobben min skal ha det best mulig ut i fra sine forutsetninger. Positivitet inspirerer meg til å bli bedre og yte det lille ekstra. Jeg ønsker å utvikle meg, lære mer og yte god sykepleie. Jeg er nok ikke den eneste sykepleieren i landet som føler det slik, og i hvert fall ikke nå. Vi skal være stolte av å være en del av det norske helsevesen synes jeg. Vi er så heldige i dette landet at jeg tror det er lett å glemme. Vi må bare ikke glemme det. 

Oppi all gleden hører jeg enkelte fortsatt soler seg i negativitetens glans og føler for å påpeke at de håper serien også viser de sidene som ikke er fullt så bra. Hvorfor i all verden må vi det? Vi trenger da ikke å vise frem det negative når vi har så mange mennesker rundt oss som hele tiden minner oss på at ikke alt er rosenrødt. Vi trenger ikke egne dokumentarserier for slikt for de som har noe negativt å komme med roper alltid høyest. 

Vi er da ingen feilfrie, ikke engang helsepersonell er det. Vi gjør da bare så godt vi kan, for i bunn og grunn er vi alle sammen mennesker.

Mine miljøtiltak i hverdagen

I dagens samfunn er miljøet høyaktuelt. Det har vel aldri vært viktigere at vi tar vare på miljøet. Mange fnyser litt av disse miljøspørsmålene og det synes jeg er bekymrningsverdig.

Nå skal jeg ikke gi meg selv tittelen som miljøpoliti, men jeg tenkte å dele de enkle tiltakene jeg gjør i hverdagen for miljøet.

1. Kildesortering. Kildesortering er en av mine brennsaker når det kommer til miljø. Jeg har drevet med kildesortering i mange år. Jeg er også flittig bruker av det lokale avfalsselskapet og kjører dit med avfall så ofte det er behov for det.  Jeg resirkulerer til og med telyskopper. De skal kastes i glass og metall.

2. Skru av lys i rom jeg ikke er i. Dette er noe jeg har gjort hele mitt liv tror jeg.

3. Skrive ønskelister. Det å skrive ønskelister er noe av det lureste miljøtiltaket jeg begynte med i 2013 tror jeg. Når jeg kommer på noe jeg trenger eller har lyst på har jeg begynt å skrive det ned i en ønskeliste. For det første sparer man da penger fordi man ikke løper i vei og kjøper alt man ønsker seg med en gang. Man får også god tid til å vurdere om man trenger eller vil ha det man ønsker seg. Da slipper man å få gaver man ikke har behov for som bare blir til skapfyll eller avfall. Til både jul og bursdag resulterte disse ønskelistene i at jeg bare fikk det jeg hadde ønsket meg og dermed hadde behov for.

Et smart tips om man ønsker å lage seg en ønskeliste er å lage en konto på pinterest.

4. Donere klær til fretex ect.  Jeg har kommet inn i en rutine der jeg går gjennom klesskapet mitt noen ganger i året. I stedet for å kaste de klærne jeg ikke ønsker å ha lengre gir jeg dem bort.

Det er flere ting jeg skulle blitt mye bedre på i forhold til miljøet. Siden jeg er så inn i listesiget for tiden lager jeg en liste på det også.

1. Kaste mat. Jeg er alt for dårlig til å spise opp mat og kaster derfor alt for mye. Dette må jeg helt klart bli bedre på for det er en fryktelig uvane.

2. Kjøp av klær. Det er vel ikke det at jeg kjøper så fryktelig mye klær, men jeg kjøper fryktelig mye kjoler. Jeg skal ikke skrive hvor mange jeg har her, men det er helt tydelig at jeg er optimistisk på når det kommer til Trøndelags sommervær de kommende år.

3. For glad i kjøtt. Jeg er alt for glad i kjøtt. Jeg tror nok ikke jeg kommer til å slutte med å spise kjøtt, men jeg kunne med fordel spist litt mindre av det. Jeg er jo glad i grønnsaker og spiser mye av det, men jeg er nok for dårlig til å ha grønnsaker som hovedbase i middagen.

Jeg skulle skrevet kjøre kollektivt også for det er jeg skikkelig dårlig på. Jeg vet imidlertid at jeg ikke kommer til å bli bedre så jeg hopper elegant over det punktet, og sender samtidig en pekende finger mot ATB som sørger for at det å kjøre kollektivt både er dyrt og ugjennomførbart på grunn av ruter som ikke tilfredstiller mine ferdselsbehov.

Dette ble en litt rotete innlegg ser jeg, men mitt poeng er at vi kan ikke lukke øynene for det som skjer rundt oss med miljøet. Kan små tiltak i hverdagen hjelpe så gjør jeg de gjerne. Jo, flere som gjør det samme jo bedre er det. Jeg håper jeg i fremtiden kan bli enda mer bevist på dette med miljø og miljøtiltak, det må være et fremtidsrettet mål i hvert fall.

På flyttefot

Flytting er fellesnevneren både i bloggsammenheng og i livet generelt i Hannestheimen for tiden. Siden flytting ofte betyr begynnelse på en ny start velger jeg å starte bloggen med et innlegg om flytting. Den røde tråden er nesten imponerende til stede her nå føler jeg.

Flytting nummer en har jo allerede skjedd, og det er selvsagt bloggflyttingen. Denne flyttingen kan karakteriseres som kort eller lang alt etter hvor stort man ser på verden. Akkurat i dag ser jeg litt stort på ting så da faller bloggflyttingen i kategorien for lang flytting.

Flytting nummer to vil skje om noen uker. Denne flyttingen innebærer for meg å kun ha et bosted. Det er ti år siden sist jeg kunne si det samme.

Flytting kan være fylt av forventninger. Sist gang jeg flyttet bosted, flyttet jeg over veien. Til tross for kort avstand ga denne flyttingen mange forventninger. I likhet med andre flyttinger har jeg også denne gangen store forventninger, og da spesielt positive forventninger. Årsaken til det er vel at jeg skal flytte hjem. De siste månedene har jeg tenkt mye på hva hjem betyr for meg. Jeg har kommet frem til at hjem betyr tilhørighet og trygghet for meg. Jeg ser på denne flyttingen som nesten kun positiv. Her kommer en tilfeldig rangering av et utvalg positive ting med flyttingen:

1. Jeg er kjent med plassen fra før.
2. Jeg har en fin leilighet der som jeg har bodd mye i allerede.
3. Mange av mine aller nærmeste har bosted på dette stedet.

Selv om jeg skal flytte til det som er hjem for meg medfører det endringer i livet mitt. Noen av endringene kan føles litt mer

1. Det blir lengre avstand for å treffe vennene mine i byen jeg flytter fra.
2. Jeg slutter i en stabil jobb.
3. Jeg går inn i en mer ustabil jobbsituasjon.

Til tross for både fordeler og ulemper kjennes det veldig riktig ut å flytte akkurat nå. Mottoene er vel derfor at det både er positive og negative ting med de fleste omveltninger, og at den som intet våger intet vinner.